Artikkel i forrige utgave av Webmagasainet (4/2009) basert på bloggartikkelen min «Hvordan innføre Yammer i en kommunal virksomhet uten jammer». Litt forenklet og popularisert, men alltid morsomt å bli «publisert».
I samme nummer fikk jeg også kommentert spørsmålet om digitale innbyggerinitiativ – som facebook – i påvirkningsarbeid mot bystyrets arbeid. Skal forsøke å blogge om det i nær fremtid.
Med web 2.0 har vi fått flere nye elektroniske verktøy for internkommunikasjon. Som profesjonell kommunikatør vet du at det første spørsmålet imidlertid ikke er;«hvordan kan vi bruke sosiale medier», men snarere å ta utgangspunkt i virksomhetens mål og (kommunikasjons)strategier og vurdere om målene kan nås med sosiale medier som virkemiddel – kanal om du vil.
Men dersom du har funnet frem til at sosiale medier kan være med på å nå målene dine, står du kanskje likevel overfor en aldri så liten utfordring;
Hva gjør du når de fleste i virksomheten du ønsker å binde tettere sammen med hjelp av elektroniske verktøy har digitalfrykt og uvilje mot å «lære noe nytt»?
Case: Yammer – en bedre internkommunikasjon, men hvordan få det innført?
Norsk konferanse for IKT i offentlig sektor (NOKIOS) hadde sin årlige konferanse 13. – 15. oktober i Trondheim. Un
dertegnede, på vegne av Bystyrets sekretariat, ble invitert til å holde et innlegg i en av sesjonene som hadde navnet Sosiale medier i rommet mellom borger og offentlig sektor.
Forbereder et innlegg om Oslo bystyres twitter-satsing på årets NOKIS-konferanse i Trondheim 13. – 15. oktober (mens jeg ser andre episode av “True Blood“.
“Sosiale medier i rommet mellom borger og offentlig sektor”, er tema for sesjonen, og utgangspunktet er eBorger 2.0 av Petter Bae Brandtzæg fra SINTEF. Brantzæg innleder da også, natrulig nok, sesjonen under overskriften “Delingskulturen – et paradigmeskifte for offentlig virksomhet”.
Thomas Tangen fra Sermo Consulting snakker kontret om teknologien bak og rundt de nye sosiale medier under overskriftgen “Hei verden, hører du meg?”
Og jeg skal altså tilføre det praktiske caset og fortelle om bystyrets kvtring.
Hvorfor kvitrer bystyret? hva kvitrer de om? Hvem bryr seg? Og hva med kommunikasjonen og veien videre herfra?
Ved et uhell klarte jeg å sette i gang en liten disuksjon om kommunikasjonsstrategi og sosiale medier. Uhellet skjedde på banen på vei til jobb, og det skjedde på twitter samtidig.
@kjetilBj:Sitter på banen. Forbereder et blogginnlegg i hodet, om sosiale medier. tviler på nødvendigheten av NYE kommunikasjonsstrategier
@henriettehedlov: @kjetilBj ang endring av #kommunikasjonsstrategi; Jeg tror tiltakene og KPI’er per målgruppe må revurderes i de aller fleste tilfeller
@kjetilBj: @henriettehedlov: Jeg tror det kommer an på hva slags #kommunikasjonsstrategi man har. Om det er en “Grunig” eller en “infomodell”…
@kjetilBj: @henriettehedlov: …dessuten endrer jo ikke mål, budskap, målgrupper seg selv om det kommer nye kanaler til #kommunikasjonsstrategi
@henriettehedlov: @kjetilBj:Grunigs symmetriske toveis modell har definitivt fått nye bein å gå på + trad opinionsbærere mindre viktig #kommunikasjonsstrategi
I Aftenposten 13. mars 2009, fikk Oslo kommune kjørt seg for å ha inngått en avtale om medietrening og mediehåndtering. Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, var skeptisk;
«[...] hvis kursene handler om å komme seg unna, snakke seg vekk og tåkelegge, er det svært beklagelig».
Jeg jobber med kommunikasjon i Oslo kommune og kan selvsagt vanskelig være uenig i utsaget. Det er det offentliges plikt å være åpne og aktivt sørge for at allmennheten, representert blant annet ved pressen, får den informasjon og kunnskap den trenger og har krav på. Åpenhet er en forutsetning for demokratiet.
Et av mine faglige ansvarsområder er internkommunikasjon. Internkommunikasjon er viktig, og den foregår på mange nivåer og mange arenaer.
En av disse arenaene er intranett. Men intranett er ikke alltid lett (…sa brura)
Jeg har vært litt i tenkteboksen på Twitter siden oppstarten (og siden jeg skrev “Twitter: uegnet for kommunikasjon“).
For litt siden plukket opp et gammel nummer av Donald Duck & Co, der Donald prøver seg som PR-mann. Han får riktignok kalde føtter og lurer på om han har en PR-manns kvaliteter, som ifølge ham selv er «[...] en intelligent, kvikk, oppfinnsom, freidig og pågående fyr». Det tar selvsagt kun sekunder før han innser at han ikke bare passer, men er PERFEKT i rollen.
Eller…?
Jeg har fulgt Twitter en stund nå, som mottaker av en jevn strøm av informasjon fra enkeltpersoner, bloggere og organisasjoner.
Har sansen…
Og jeg må medgi at jeg har sansen for Twitter, som har mange interessante sider som appellerer til en kommunikatørs hjerte.
Uegnet for kommunikasjon
Men selv om konseptet er uhyre interessant, så er Twitter uegnet for kommunikasjon.
