Jeg hadde alt klart. Tanken var å skrive om sosiale medier og roller. Særlig forholdet mellom administrasjon og politikk, om tillit og nøytralitet.

Men så slo det meg…

Jeg leser den nye boken Sosiale medier i all offentlighet. Dels fordi temaet interesserer meg, dels fordi kommunikasjon – som jo dette handler om – er faget mitt, og dels fordi jeg ville se om jeg kunne bruke noen av tekstene som kilde til oppgaven.

Boken, som utallige diskusjoner i ulike fora, kommer hele tiden tilbake til bruken av sosiale medier som et viktig verktøy i innbyggerdialog. At innbyggerne gjennom en god dialog med sin kommune faktisk kan påvirke det tjenestetilbudet kommunen gir den enkelte innbygger.

Og det var altså da det slo meg; er sosiale medier egnet til nettopp det?

Mitt umiddelbare svar på det er at det kan sosiale medier helt sikkert være. Men er det noen som har fått til dette? Jeg vet jo at man har tjenester som FiksGataMi, der innbyggerne kan melde inn hull i veien til kommunen, og kommunen kommer og fikser det. Det er også viktig og nyttig at innbyggerne kan komme med innspill og være i dialog med kommunen på planarbeid, strategier mv.

Men finnes det gode eksempler på at innbyggere har brukt sosiale medier til å få kommunen sin til å skape et tjenestetilbud, eller endret et eksisterende?

For selv om sosiale medier, som andre kommunikasjonskanaler, har store potensialer til 2-veis symmetrisk kommunikasjon og påvirkning – dvs der man gjennom dialog mellom kommunen og innbyggerne faktisk møtes på halvveien gjennom at begge parter gir litt og tar litt og endrer atferd eller tjenester, glemmer man ofte en kompliserende faktor. Man glemmer Det Representative Demokrati. Det er ikke til å komme utenom at det er kommunestyret og dets politikere som beslutter hvordan kommunens tjenestetilbud skal være, og hvordan midler skal fordeles på de tjenestene man enten er lovpålagt å ha, eller ønsker å ha.

Her et sted vil jeg legge masteroppgaven min. Sosiale medier som styringsverktøy opp mot klassisk PR-teori, ledelses- og styringsteori, og demokratiske prinsipper. Er det forskjeller mellom store og små kommuner? Har man større sjanse til å påvirke i Utsira og mindre i Oslo? Er det forskjeller i påvirkningsmuligheter med utgangspunkt i styringssystemet kommunen har?

«Paul, is this something?»

Så derfor spør jeg dere alle, i sosiale mediers- og delingskulturens navn, er dette noe?

Råde legger sin Facebooksatsing på is til det nye kommunestyret har behandlet kommunens reviderte kommunikasjonsstrategi.

Det er synd at en kommune føler seg tvunget til å stenge en kommunikasjonskanal mellom kommunen og dens innbyggere. Kommunennorge har i sin alminnelighet for få funksjonelle kanaler for god 2-veis symmetrisk kommunikasjon og innbyggerdialog. Man har ikke råd til å miste noen av de få man har.

Begrunnelsen for beslutningen synes også litt underlig, selv om det er uhyre viktig å både forstå og se skillet mellom politikk og administrasjon. Det er likevel slik at disse to, for en kommune, henger nøye sammen. Det bør være et mål for en kommunen å synliggjøre sammenhengene mellom det tjenestetilbudet kommunen har og politiske beslutninger som ligger bak. Det er også her innbyggerdialogen må finne sted – i grenselandet mellom politikk og administrasjon.

For den enkelte borger er det ikke viktig å forstå skillet, så lenge man ser sammenhengen. Men for administrasjonen er det viktig å se skillet mellom politikk og administrasjon. Nøytralitet og uavhengighet er grunnleggende prinsipper for administrasjonens tillit – både overfor og fra politikere, men kanskje særlig i forhold til borgerne.

Og nettopp av denne grunn er det positivt at Råde tar en fot i bakken og sørger for en god og gjennomtenkt strategi for kommunikasjon i kanaler som Facebook. Det i seg selv er med på å øke kommunens tillit i befolkningen til at den tar kommunikasjon og innbyggerdialog på alvor.

Dette innlegger er også publisert på oslobeta.wordpress.com

- Absolut Fabolous

Det er ingen store overraskelser i undersøkelsen. 58 % av kommunene har tatt i bruk sosiale medier. I første rekke Facebook. Om alle de som sier at de har planer om å komme seg på sosiale medier i løpet av 2011 gjør nettopp det, vil 71 % av kommunene innen utgangen av året være der.

Undersøkelsen har to viktige funn, slik jeg ser det.

For det første ser det ut til at de aller fleste mener at de må/bør/skal være til stede i sosiale medier. For det andre er det vanskelig å få til dialog.

De to poengene bør henge sammen.

Undersøkelsen går ikke dypt inn i hva slags prosesser kommunene har eller har hatt. Det er verdt å merke seg at de ter flere av de som har en strategi, som har en egen for sosiale medier, enn de som har valgt å legge sosiale medier inn som en del av annen kommunikasjonsstrategi.

Det er mange som lokker og lurer kommunene inn i sosiale medier, fra enkeltstående meningsbærere og opinionsledere til tunge aktører som Difi og KS. Og dette er flinke folk som forstår sosiale medier og som når sine mål gjennom disse kanalene.

Kommunene selv er også gode. Det er mange flinke folk som leder an, og drar sine egne – og andres – kommuner opp og fram. De blir gjerne omtalt som «ildsjeler», men er som oftest svært kompetente og fremoverlente kommunikasjonsstrateger. Så da skulle det ellers bare mangle.

Nå retter både aktørene og ildsjelene sine pekefingere mot de 29 % av kommunene som verken er med i sosiale medier, eller har planer om det. Og det er god grunn til å rette finger mot disse, men ikke fordi de ikke er med.

Kommunikasjon handler om å nå virksomhetsmål. Sosiale medier er virkemidler som potensielt kan være med på å nå disse målene – på lik linje med andre virkemidler man har i verktøykassen som kommunikatør. At så mange som 71 % mener de skal på sosiale medier innen 2011 er for så vidt positivt, men bare hvis disse kommunene vet hva de driver med. Det er ikke positivt at så mange kommuner skal jobbe med sosiale medier dersom dette arbeidet ikke har noen effekter i forhold til å nå de virksomhetsmålene kommunen har.

Kommunikasjon handler, litt enkelt, om å bygge relasjoner gjennom dialog med interessenter, dvs. innbyggere eller andre som kommunen har mål eller konsekvenser overfor, eller vice verca; innbyggere eller andre som har mål eller konsekvenser overfor kommunen. Dette gjør for så vidt sosiale medier interessant, fordi man kan være presis i utvalget av interessenter, og man trenger ikke bekymre seg over at arbeidet med sosiale medier blir nisjepreget – så lenge nisjen er de interessentene man ønsker å jobbe med.

Dette er årsaken til at arbeidet med sosiale medier, i motsetning til det mange synes å tro, ikke er enkelt. Eller gratis. Å å nå mål gjennom sosiale medier som virkemiddel krever inngående kommunikasjonsfaglig kunnskap, tid og ressurser. Sagt på en annen måte; det koster penger. Det offentlige har ikke råd til å sløse med penger, hvis man ikke er sikker på å oppnå det man har satt seg som virksomhetsmål.

Derfor er jeg skeptisk til at så mange som 71 % av kommunene oppgir at de enten er, eller vil komme til å være, i sosiale medier i 2011. Nå kan det jo være at disse kommunene har tatt bevisste og riktige valg, at man har vurdert sosiale medier som kanaler der man vil kunne oppnå sine virksomhetsmål, og at man har ekspertise og ressurser på plass. I så fall er alt vel.

Jeg har likevel en vond følelse av at man ikke nødvendigvis har gjort det. Kommunen har ikke råd til å overse den strategiske muligheten det er å ikke benytte sosiale medier, rett og slett fordi det som virkemiddel ikke er med på å nå virksomhetsmålene man har, eller at det ikke står i rimelig sammenheng med bruk av ressurser og i forhold til andre virkemidler.

Nå synes jeg for så vidt det er like ille, som jeg var inne på tidligere, at mange av de 29 % av kommunene som oppgir at de ikke har planer om å ta i bruk sosiale medier i 2011, trolig ikke har gjort dette spesielt bevisst. Kommunikasjon har aldri vært enkelt. At våre mødre er på Facebook skaper en illusjon om at sosiale medier er lett, og siden ”alle” er der og kan nås, må også ”alle” være med.

Men ingen MÅ være på sosiale medier. Sosiale medier er ikke for amatører, og du skal være rimelig sikker på å lykkes før du legger ut på en ferd som kanskje ikke bringer deg noen sted – med andres penger.

FiksGataMi er et svært godt initiativ. Det er til og med etterlengtet her hjemme. Jeg har særlig tro på denne type tjenester fordi det i tillegg til grunnideen har en ekstra dimensjon; det offentlige trenger ikke ta ansvar for tjenesten i seg selv – kun det som kommer ut av den. Det er det som har gjort særlig de britiske innbyggerskapte og innbyggerorienterte tjeneste av typen Fixmystreet interessante. Initiativet kommer fra noen andre enn det offentlige; noe som i utgangspunktet er med på å spare det offentlige for knappe ressurser. Dette er “ekte” web 2.0.

Dessverre svikter det hele i innspurten. NUUG har ikke hatt kontakt med kommunene i forkant. Dette er svært uheldig, klønete og kan i verste fall føre til, som Leif-ArneKristiansen fra Samferdselsetaten sier i sitt blogginnlegg på Oslobeta, at tjenesten for den enkelte innbygger blir dårligere. Dette er ironisk, særlig når NUUGs begrunnelse for ikke å ha spilt på lag med kommunene før lansering er at NUUG “gjør dette for innbyggerne – ikke kommunene.”

Nå har samferdselsetaten i Oslo raskt sett alvoret og tatt initiativ til dialog med NUUG. Forhåpentligvis vil man dermed få til et samarbeid som virkelig gir innbyggerne den mulighet tjenesten lover; få orden på ting som må ordnes.

Men det burde vært etablert kontakt og dialog i det øyeblikk NUUG startet arbeidet med tjenesten. Vi er inne i et felt som omhandler innbyggerdialog der kommunikasjon er det fremste virkemiddel. Da blir det ekstra pussig at NUUG ikke ser ut til å ha særlig tro på kommunikasjon med den aller viktigste samarbeidspartneren, og den eneste som faktisk kan få gjort noe med det NUUG og innbygerne ønsker. Det er ikke FiksGataMi som fikser gata di. Det er det kommunen som gjør.

Men FiksGataMi er et spennende og ikke minst godt initiativ, og vi krysser fingrene for at NUUG, kommunene og innbyggerne vinner til slutt, med denne og andre tjenester som er laget for å gjøre det bedre for deg og meg.

Dette innlegget er også publisert som en kommentar til Kristiansens blogginnlegg på Oslobeta

Det er nok ikke nødvendig at hver enkelt kommune/etat skal ha hver sin strategi. De blir neppe veldig ulike. Likevel er det ofte slik at det er selve prosessen som er avgjørende for et godt resultat.

Internkommunikasjon er vanskelig. Jeg tror de som har forsøkt å innføre nye kanaler i sine etater ofte opplever utfordringer. Det som i utgangspunktet er ment som en hjelp og en strømlinjeforming av den enkeltes hverdag fort oppfattes som negativt og “enda en ny kanal å forholde seg til”.

Erfaring fra egen arbeidsplass er at man dessuten må ha en god strategi og en posjon tålmodighet. Undertegnede er kommunikasjonsrådgiver i Bystyrets sekretariat i Oslo kommune. Der brukte vi ca ett år på å få på plass Yammer som redskap i vår internkommunikasjon .

Yammer har blitt en suksess i sekretariatet, men det har ikke vært enkelt, og det har ikke kommet av seg selv.

Men vi må ikke gi opp, og vi må heller ikke “leve med informasjonsflommen”, men det er ikke sikkert at svaret på utfordringene er elektroniske kanaler. Ikke-elektroniske møteplasser og en styrt internkommunikasjon kan være et svar.

Internkommunikasjon skal ikke nødvendigvis skal “slippes fri”. Man bør tenke mål og virkemidler i internkommunikasjon, på samme måte som i ekstern kommunikasjon

Les om BetaTrondheims arbeid med internkommunikasjon

Denne artikkelen ble først publisert som en kommentar til en artikkel på BetaTrondheim. Den ble også publisert på oslobeta.wordpress.com

Valg i Oslo jobber med guidelines, men ønsker seg innspill i prosessen.

Blant de viktigste punktene valg i Oslo har tatt med, er nok bevisstjøring av roller og bevisstgjøring i at «alt er politikk», iallfall når man jobber som en politisk nøytral valgmedarbeider.

Kortversjonen fra det foreløpige utkastet:

1. Det er informasjonsenheten i bystyrets sekretariats valgorganisasjon som har hovedansvar for å skape og publisere innhold til samtlige av de sosiale mediene Valg i Oslo er til stede i.
2. Vær gjerne aktiv i sosiale medier – men husk hvor du jobber.
3. Vær åpen om at du jobber med valg
4. Tenk igjennom konsekvensene for Oslo kommune og Valg i Oslo før du publiserer noe
5. Det er informasjonsenheten som har ansvar for å behandle eventuelle spørsmål eller kommentarer, også i krisesituasjoner.
6. Dersom datasystemer mv. faller ned, styrer IKT og informasjonsavdeling informasjon til politikere og berørte – du trenger ikke kommunisere dette. I enkelte situasjoner kan du formidle kontakt og henvise.
7. Som valgmedarbeider skal du være, og fremstå som, politisk nøytral, uavhengig og profesjonell.
8. Mange klarer ikke å skille på deg som privatperson og som valgmedarbeider. Som privatperson utenfor arbeidstiden vil du overfor de som kjenner deg i det daglige; politikere, kolleger – fremdeles representere valg i Oslo og Oslo kommune.
9. Vi kommenterer ikke spekulasjoner eller rykter.
10. Husk taushetsplikten som valgmedarbeider
11. Er du i tvil, så kontakt informasjonsenheten

Du kan lese det fulle utkast til guidelines på valgioslo.wordpress.com

Denne artikkelen er også publisert på oslobeta.wordpress.com

Menigmanns kontakt med venner, familie, kolleger, kjente og ukjente for moro skyld er problemfri. Problemet oppstår først når markeds- og kommunikasjonsenheter i bedrifter og organisasjoner rundt om forsøker å utnytte sosiale nettverk i en “profesjonell” sammenheng. Det er tydelig at organisasjoner på alle nivåer, alle størrelser, i privat eller offentlig sektor, over hele verden, er i villrede. I villrede over hva sosiale medier er, og hvordan de skal brukes. “Sosiale medier: mål eller middel?”

Det egentlige spørsmålet?
Kommunikasjon handler om å nå virksomhetsmål. Sosiale medier må ses på som virkemidler som potensielt kan være med på å nå disse målene – på lik linje med andre virkemidler man har i verktøykassen som kommunikatør.

Suksess i sosiale medier kan ikke måles i antall “venner” eller “followers”. Det spiller ingen rolle om du har 200 eller 20 000 followers. Det eneste som betyr noe er om de 200 eller 20 000 er dine interessenter, dvs. folk som du har mål eller konsekvenser overfor, eller vice verca; som har mål eller konsekvenser overfor deg. Det er disse du skal bygge relasjoner med. Verken mer eller mindre.

Men nettopp av denne grunn er sosiale medier, i motsetningg til det mange synes å tro, verken enkelt eller gratis. Å være profesjonell og god på sosiale medier krever inngående kommuikasjonsfaglig kunnskap og det krever tid og ressurser. Når det krever tid og ressurser, er det heller ikke gratis.

En konsekvens av dette er at man ikke må overse den strategiske muligheten det er å ikke benytte sosiale medier, rett og slett fordi det som virkemiddel ikke er med på å nå virksomhetsmålene man har, eller at det ikke står i rimelig sammenheng med bruk av ressurser og i forhold til andre virkemidler.

Sosiale medier er ikke for amatører, og det er ingen som “må” være på sosiale medier.

Denne teksten ble opprinnelig publisert som kommentar til bloggartikkelen “Sosiale medier: mål eller middel” på forretningsprosess.no

I oppgaven ønsker jeg å se på betydningen av eventuelle relasjoner mellom administrasjonens medarbeidere og kommunestyres politikere gjennom sosiale medier.

Bakgrunnen for problemstillingen
Aktører i både privat og offentlig sektor bruker mye tid til arbeidet med kommunikasjonsstrategier for sosiale medier, retningslinjer og guidelines for de ansatte mv. Særlig er man opptatt av roller og rolleforståelse. Man ser ut til å frykter uheldige konsekvenser ved å slippe samhandling og kommunikasjonen «fri», og mener å ha noe å tjene på å regulere og styre denne kommunikasjon.

- Men hva slags betydning har det?

I oppgaven vil jeg se på grad av styring, hvilke styringsverktøy (som retningslinjer) som tas i bruk, hvordan de tas i bruk mv. Deretter vil jeg se på hvilke sosiale medier som brukes, og hvordan. Til sist hva vil jeg undersøke innholdet i denne kommunikasjonen.

Where to begin…
Ett sted må man jo begynne; jeg sendte ut noen følere til kolleger i flere norske kommuner i ulike størrelser. Forespørselen var ikke en del av den formelle kvalitative eller kvantitative undersøkelsen. Jeg forsøkte rett og slett å sondere terrenget og hente inn uformell bakgrunnskunnskap før utvelgelsen av kommuner som eventuelt inngår i den formelle undersøkelsen.

I forespørselen spurte jeg om:

Grad av «styring» av sosiale medier

• Har kommunen planer om, eller allerede gjennomført, arbeidet med å innføre retningslinjer/guidelines for bruk av sosiale medier?
• Har kommunen kommunikasjonsstrategier el.l. som omtaler sosiale medier?

Forhold mellom administrasjon og kommunestyremedlemmer: I hvilken grad er det kontakt mellom administrasjonens medarbeidere og kommunestyrets representanter i sosiale medier?

• I hvilken utstrekning, om noen, er administrasjonens medarbeidere, som privatpersoner eller i yrkesmessig sammenheng, «venner» med kommunestyremedlemmer på Facebook, Linkedin el.l.?
• I hvilken grad er man tilhengere til hverandre på Twitter?
• Andre sosiale medier?
• Andre kommunikasjonskanaler?

Har man noe inntrykk av hva det eventuelt snakkes om i disse kanalene?

• Er man «bare» venner/tilhengere?
• Diskuterer man saker som ligger til behandling?
• Politikk – på lokalt eller nasjonalt nivå?
• Eller diskuterer man strikkeoppskrifter og «kjøttboller»?

Hvilken betydning har sosiale medier som  kommunikasjonskanal/-arena i relasjonen mellom administrasjon og politikk?

• Hvilken betydning kan denne kommunikasjonen ha?
• Kan kommunikasjonen påvirke måten administrasjonen ser på politikere og vice versa?
• Kan det gjøre noe med prinsippene om profesjonalitet, nøytralitet og uavhengighet?

Kommunikasjon utenom sosiale medier

• Har administrasjon og politikere uformell kommunikasjon i andre kanaler eller på andre kommunikasjon i dag?
• Kjenner administrasjon og politikere hverandre så godt på ”fritiden” at man snakker sammen utenom arbeidstid?
• Hva snakkes det om?
• Har man et bevisst forhold til nøytralitetsprinsippene?

Og dermed var jeg endelig i gang!

Lykke til! (takk)

Han forsøktd å scrolle nedover på siden med en lett fingerbevegelse. Han visste allerede før fingeren nådde overflaten at ingenting ville skje, men han ble likevel overrasket. Overflaten virket dessuten litt tørr, og han registrerte at fingeren tok farge av den matte overflaten.

Han lot seg likevel begeistre. Det hele virket så «ekte».

Artikkelen er også publisert på http://oslobeta.wordpress.com/