…er vi ikke snart ferdige?

Jeg satt på flyet på vei til Pisa i forrige uke, og skulle egentlig lese ”organisasjon og endring i det offentlige”, men ble fristet av det glansede, men dog litt medtatte, kundemagasinet jeg fant innerst i stolsetet foran meg. Blant matoppskrifter, reklame, feel-good-tekster om ulike reisemål (som flyselskapet trolig hadde i sin portefølje) og Melodi Grand Prix-stoff, fant jeg en artikkel om hvor meningsløst sosiale medier (åpenbart) er. Hvor dumme folk som deler sine liv med andre er, og hvor enda mer tåpelige undermålere som liker å lese om de samme tingene er.

Det er naturligvis ikke første gang jeg leser en slik artikkel, men det slo meg plutselig hvor malplassert og rart det i 2010 er å lese det sedvanlige oppgulpet. Og artikkelen er ikke enestående. Det kommer slike artikler hver eneste uke i dags- og ukepresse. Senest i dag så jeg Morgenbladets oppgulp om det samme (takk til @evakvelland).

Som vanlig var noen av hovedpoengene i flyselskapets kundemagasin å tydeliggjøre hvor meningsløst det er å fortelle omverden om trivialiteter som at man sitter på verandaen og nipper til et glass vin, at sola skinner og været er strålende og at man serverer kjøttkaker til middag. Og om folk var tåper som gadd å skrive disse tingene; enda verre var det å bruke tid på å faktisk lese det ”venner” og ”followers” formidler om seg og sine liv.

Sosiale medier er ikke noe nytt. Sosiale medier er verktøy for å løse oppgaver som vi har ”løst” så lenge mennesker har vært sosiale. Forskjellen er at nå verktøyene elektroniske.

Jeg vet ikke om forfatteren av artikkelen i kundemagasinet skriver brev, liker lange telefonsamtaler og lunsj med venninner, eller om hun sender julekort. Men mange gjør nettopp det; når vi er på ferie liker vi å sende postkort hjem til familien av typen ”vi har det fint her nede i Toscana! Sola skinner og vi nyter et glass hvitvin på terrassen, mens ungene bader”.

En prat over en kopp kaffe med venner en solskinnsdag virker kanskje dypere og mer personlig enn en meningsutveksling i facebook, men det er strengt tatt mye sladder og trivialiteter over kafébordet også, hvis vi skal være ærlige.

Og er de gode gamle telefonsamtalene så mye bedre?

Folk har behov for å fortelle om seg og sine liv, og man liker å ta del i det venner, familie og kjente har å fortelle.  Vi liker å få postkort, og vi liker å dele erfaringer og kunnskap. Sosiale medier kommer i mange former for mange bruksområder. Man kan delta eller la være, og man kan like eller ikke like sosiale medier, på samme måte som man kan like å sende postkort, brev, ringe noen, ta en prat med en kollega over en kaffe i lunsjen – eller ikke like det.

Men sosiale medier – enten de kommer i analog eller digital form – er verktøy og arenaer for kommunikasjon mellom mennesker. Trivialiteter? Kanskje, men hvordan menneskene bruker sine arenaer for kommunikasjon er det deltagerne selv som bestemmer. Det er sosiale mediers styrke – og forbannelse.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Kommunikasjon, sosiale medier og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s