Jeg er i ferd med å avslutte min mastergrad i styring og ledelse ved Høgskolen i Oslo. Vel… nå fikk jeg det til å høres ut som om jeg har et par dager igjen til jeg er ferdig; det er ikke helt sant. Jeg har igjen oppgaven. Selve oppgaven.
Jeg hadde alt klart. Tanken var å skrive om sosiale medier og roller. Særlig forholdet mellom administrasjon og politikk, om tillit og nøytralitet.
Men så slo det meg…
Jeg leser den nye boken Sosiale medier i all offentlighet. Dels fordi temaet interesserer meg, dels fordi kommunikasjon – som jo dette handler om – er faget mitt, og dels fordi jeg ville se om jeg kunne bruke noen av tekstene som kilde til oppgaven.
Boken, som utallige diskusjoner i ulike fora, kommer hele tiden tilbake til bruken av sosiale medier som et viktig verktøy i innbyggerdialog. At innbyggerne gjennom en god dialog med sin kommune faktisk kan påvirke det tjenestetilbudet kommunen gir den enkelte innbygger.
Og det var altså da det slo meg; er sosiale medier egnet til nettopp det?
Mitt umiddelbare svar på det er at det kan sosiale medier helt sikkert være. Men er det noen som har fått til dette? Jeg vet jo at man har tjenester som FiksGataMi, der innbyggerne kan melde inn hull i veien til kommunen, og kommunen kommer og fikser det. Det er også viktig og nyttig at innbyggerne kan komme med innspill og være i dialog med kommunen på planarbeid, strategier mv.
Men finnes det gode eksempler på at innbyggere har brukt sosiale medier til å få kommunen sin til å skape et tjenestetilbud, eller endret et eksisterende?
For selv om sosiale medier, som andre kommunikasjonskanaler, har store potensialer til 2-veis symmetrisk kommunikasjon og påvirkning – dvs der man gjennom dialog mellom kommunen og innbyggerne faktisk møtes på halvveien gjennom at begge parter gir litt og tar litt og endrer atferd eller tjenester, glemmer man ofte en kompliserende faktor. Man glemmer Det Representative Demokrati. Det er ikke til å komme utenom at det er kommunestyret og dets politikere som beslutter hvordan kommunens tjenestetilbud skal være, og hvordan midler skal fordeles på de tjenestene man enten er lovpålagt å ha, eller ønsker å ha.
Her et sted vil jeg legge masteroppgaven min. Sosiale medier som styringsverktøy opp mot klassisk PR-teori, ledelses- og styringsteori, og demokratiske prinsipper. Er det forskjeller mellom store og små kommuner? Har man større sjanse til å påvirke i Utsira og mindre i Oslo? Er det forskjeller i påvirkningsmuligheter med utgangspunkt i styringssystemet kommunen har?
«Paul, is this something?»
Så derfor spør jeg dere alle, i sosiale mediers- og delingskulturens navn, er dette noe?
I PR things, darling... 