Unnskyld…

Lenge siden sist?
Ja, det har jo blitt en stund siden forrige blogginnlegg.

Dagene, ukene, månedene flyr. Sånn er det når man har hatt nye, krevende jobber siden sist. To faktisk. Og fått et nytt medlem av husstanden. Man skulle tro at man fikk tid til å blogge (og pusse opp, trene til New York Maraton, lese «Forbrytelse og Straff», se ferdig Breaking Bad…), når man har pappaperm, men dengang ei.

Så igjen; unnskyld. Unnskyld for ikke å ha tatt vare på deg, som hengiven og trofast leser.
Men jeg lover å komme tilbake!

(Ja, jeg rakk jo å se ferdig Breaking Bad, da 🙂 )

Hvem følger deg? …uinteressant. Hvem følger DU?

Hvem følger deg? Uinteressant. Spør heller; hvem følger du?

Facebook er ikke en spesielt god markedsføringskanal FB handler om kommunikasjon, og da må du også behandle mediet deretter. Det betyr at du i større grad må se til metoder for strategisk kommunikasjon (ikke markedsføring) og i stede spørre: «hvem er dine interessenter»? Hvilke enkeltindivider eller grupper har konsekvenser eller mål overfor kommunen – og vice versa; enkeltindivider eller grupper som kommunen har mål eller konsekvenser overfor.

Dette gir deg to fokusområder:

1. kommunikasjonen blir 2-veis (dialog)
2. kommunikasjonen bidrar til å nå mål – for kommunen OG for borgerne

Men da vil du også se at du må lete, for eksempel på FB, etter kommunens (eller en hvilken som helst organisasjons) interessenter og når du finner de må du ha en strategi som lar deg kommunisere med de – der de er (altså i den gruppen de er – som ikke trenger å være kommunes FB-gruppe).

Du må ut på jakt. Det holder ikke å lage en «felle» (din offisielle FB-gruppe) i ditt hjørne av skogen og håpe at de som er dine interessenter tilfeldigvis klarer å rote seg bort til deg. Noen vil alltids surre seg bort til deg, men det er ikke gitt at det er kaninene (som du jakter på), men andre dyr (grevlinger for eksempel) som kan være hyggelige, men ikke akkurat riktig hvis det er kaniner som skal på middagsbordet (okei – dårlige analogier her, men..)

Uansett: Det er nemlig slik at deler av disse interessentene (berørte interessenter) ikke engang VET at de er interessenter. Da kommer de jo virkelig ikke – selv om de kanskje ville ha kommet, om de visste at tiltaket/prosjektet faktisk berører de.

En annen nøkkel til suksess er å identifisere interessenter på et tilstrekkelig lavt/desentralisert nivå; ikke spørre om hvem som er *kommunens* interessenter, men hvem som er interessenter på et gitt prosjekt, for en gitt barnehage osv.

Hvem er interessenter når kommunen skal rive et kvartal, hvem er interessenter når foreldre i en bydel synes at skoleveien ikke er trafikksikker?

Og er det nå så sikkert at bare ungdom er «målgruppen» for Ungdomshuset? Hva med gamle damer i nabolaget som er bekymret for fyll og spetakkel nattestid (ja; gamle damer vet ikke at det er et rusfritt tilbud – de er mest bekymret over høy musikk etter kl 21:30 uansett), mulige samarbeidspartnere, andre ungdomsklubber (samarbeid for felles mål), foreldre, KRFs representanter i kommunestyret som har hørt at det deales dop i området og vil nedlegge tilbudet, Byåsen Musikkorps som er bekymret for rekrutteringen til korpsmiljøet.

Kommunikasjon er vanskelig og krever mye arbeid. Men gjort riktig blir det et kraftfullt verktøy som kan bidra til at kommunen når sine mål mer effektivt.

Innlegget var opprinnelig skrevet som en kommentar til BetaTrondheims blogginnlegg «Hvem følger deg på Facebook» (januar 2012)

Analyse av Face

Som en del av oppgaven min skal jeg gjøre en systematisk gjennomgang av en rekke kommuners facebookprofiler. Jeg er ikke ute etter en opptelling av likes. Jeg er ute etter å se om kommunene faktisk bruker verktøyet (Facebook) for å komme i dialog (2-veis symmetrisk kommunikasjon). Og det var da jeg oppdaget at det er ingen god, etablert, måte å gjøre dette på. Må jeg virkelig lage min egen metode for dette?

Kongsvingers SoMe-case (igjen)

Leser Kongsvingers SoMe-case (igjen) i «Sosiale medier – i all offentlighet». Leter etter svar på hvorfor Kongsvinger eventuelt er en av foregangskommunene i sosiale medier når jeg skal skrive masteroppgaven min. Og svaret skjuler seg kanskje i et avsnitt som vel trolig blir oversett når caset diskuteres og trekkes frem; Kongsvinger gikk ut og spurte interessentene sine (utflyttede Kongsvinger-folk); «Hva må vi gjøre for å tiltrekke oss dere?». Lars Gillund skriver videre at bildet som ble gitt av målgruppen ble brukt når de så skulle utarbeide kommunikasjonsstrategien.

Men vent! Spol tilbake…

Det er jo her Kongsviger starter opp en meget lovende strategi for 2-veis symmetrisk kommunikasjon. Før strategien ble laget! (har Kongsvinger en egen flux capacitor?)

Jeg ble så ivrig at jeg ikke har lest hele kapittelet ennå, men det store spørsmålet nå er jo om Kongsvinger faktisk tilpasset seg det interessentene svarte – på spørsmålet som ble stilt.

…to be continued

The Usual Suspects…

Jeg har alltid vært opptatt av at kommunikasjon skal gi effekter. At kommunikasjon som virkemiddel skal sørge for at organisasjonen når sine mål. Ikke kommunikasjonsmål, som «to avisoppslag i måneden», «1000 followers på facebook», men virksomhetsmål.

Akkurat nå er jeg opptatt av hvilke virksomhetsmål kommunene når ved å bruke sosiale medier. Og jeg starter med å skaffe en slags oversikt over alle de som forsøker å «selge» sosiale medier til kommunene. Med lovnad om effekter.

Hvem er «de»? Hva er det de selger? – og ikke minst; hva er det de lover av effekter?

the Usual Suspects
Det er mange aktører der ute som forsøker å «selge» sosiale medier til blant annet kommunene. Byråer og konsulentselskaper selger sine tjenester og råd om sosiale medier uten å legge skjul på det, men det er også andre aktører. Enkeltindivider, som ikke nødvendigvis har øknoniske motiver, mener kommunene må bruke sosiale medier, det samme gjør profesjonelle aktører som KS og Difi.

Men hva forsøker de å «selge»?

Det de forsøker å «selge» er at kommunene vil få effekter gjennom å skape kommunikasjonsplattformer i sosiale medier. For meg betyr det at kommunene blir gitt et verktøy som gir  dens borgere muligheten til å, sammen med kommunen, utforme sitt tjenestetilbud.

Eller…?

Den sendrektige dromedar

Av Anis Trøffelhelg

Del 1: månebilen

Klokken var knapt åtte. Han trodde ikke helt på at den var riktig. Den hadde vært noen minutter for raskt helt siden hans oldemor fikk den over fra Amerika. Ikke at det utgjorde noen forskjell. Tiden var knapt synbar, der han satt på sandkornet sitt.

…og undret.

Cursed…

«It is cursed to be living in interesting times»

(og vi vet alle hva som tok livet av katten)

Står det ikke i referatet skjedde det ikke!

Vi jobber med strategisk plan på jobb for tiden. Og referatet fra forrige møte blir stadig gjenstand for spørsmål og heftige diskusjoner.

Jeg er byråkrat. Vi er byråkrater. Og vår alles store forbilde er naturlig nok sir Humphrey fra Yes Primeminister. Her er hans syn i saken vedr. referater (og en god kandidat til Humfeys lengste sammenhengende setning?):

«It is characteristic of all committee discussions and decisions that every member has a vivid recollection of them, and that every member’s recollection of them differs violently from every other member’s recollection; consequently we accept the convention that the official decisions are those and only those which have been officially recorded in the minutes by the officials; from which it emerges with elegant inevitability, that any decision which has been officially reached would have been officially recorded in the minutes by the officials, and any decisions which is not recorded in the minutes by the officials has not been officially reached, even if one or more members believe they can recollect it; so in this particular case, if the decision would have been officially reached, it would have been recorded in the minutes by the officials and it isn’t, so it wasn’t.»

…are you Pinterested?

Man finner det meste på Pinterestet… foråsidetsånn.

There’s a new kid on the block!

Jeg blir alltid dratt mot fora som krever invitasjoner. Da føler jeg meg special når jeg får lov til å bli med i den eksklusive klubben.

Pinterested er et sånt sted. Og Pinterested er hot akkurat nå!

Men er det noe?

Jeg vet ikke. Men jeg ble øyeblikkelig fasinert. Som menneske. Ikke som kommunkatør. Jeg liker Pinterest for Pinterest sin egen skyld. I seg selv. Ikke som et virkemiddel til å nå strategiske virksomhetsmål. Jeg bare liker det.

Men siden jeg nå er inne på det; Pinterest kan meget vel brukes som en del av en strategisk kommunikajsons-mix. Det er jeg sikker på.

Men akkurat nå liker jeg det bare. Fordi man blant annet finner heklede Star Wars-figuer der.

A New Hope

Jeg er i ferd med å avslutte min mastergrad i styring og ledelse ved Høgskolen i Oslo. Vel… nå fikk jeg det til å høres ut som om jeg har et par dager igjen til jeg er ferdig; det er ikke helt sant. Jeg har igjen oppgaven. Selve oppgaven.

Jeg hadde alt klart. Tanken var å skrive om sosiale medier og roller. Særlig forholdet mellom administrasjon og politikk, om tillit og nøytralitet.

Men så slo det meg…

Jeg leser den nye boken Sosiale medier i all offentlighet. Dels fordi temaet interesserer meg, dels fordi kommunikasjon – som jo dette handler om – er faget mitt, og dels fordi jeg ville se om jeg kunne bruke noen av tekstene som kilde til oppgaven.

Boken, som utallige diskusjoner i ulike fora, kommer hele tiden tilbake til bruken av sosiale medier som et viktig verktøy i innbyggerdialog. At innbyggerne gjennom en god dialog med sin kommune faktisk kan påvirke det tjenestetilbudet kommunen gir den enkelte innbygger.

Og det var altså da det slo meg; er sosiale medier egnet til nettopp det?

Mitt umiddelbare svar på det er at det kan sosiale medier helt sikkert være. Men er det noen som har fått til dette? Jeg vet jo at man har tjenester som FiksGataMi, der innbyggerne kan melde inn hull i veien til kommunen, og kommunen kommer og fikser det. Det er også viktig og nyttig at innbyggerne kan komme med innspill og være i dialog med kommunen på planarbeid, strategier mv.

Men finnes det gode eksempler på at innbyggere har brukt sosiale medier til å få kommunen sin til å skape et tjenestetilbud, eller endret et eksisterende?

For selv om sosiale medier, som andre kommunikasjonskanaler, har store potensialer til 2-veis symmetrisk kommunikasjon og påvirkning – dvs der man gjennom dialog mellom kommunen og innbyggerne faktisk møtes på halvveien gjennom at begge parter gir litt og tar litt og endrer atferd eller tjenester, glemmer man ofte en kompliserende faktor. Man glemmer Det Representative Demokrati. Det er ikke til å komme utenom at det er kommunestyret og dets politikere som beslutter hvordan kommunens tjenestetilbud skal være, og hvordan midler skal fordeles på de tjenestene man enten er lovpålagt å ha, eller ønsker å ha.

Her et sted vil jeg legge masteroppgaven min. Sosiale medier som styringsverktøy opp mot klassisk PR-teori, ledelses- og styringsteori, og demokratiske prinsipper. Er det forskjeller mellom store og små kommuner? Har man større sjanse til å påvirke i Utsira og mindre i Oslo? Er det forskjeller i påvirkningsmuligheter med utgangspunkt i styringssystemet kommunen har?

«Paul, is this something?»

Så derfor spør jeg dere alle, i sosiale mediers- og delingskulturens navn, er dette noe?